Presten og klokkeren
Presten og klokkeren er et internasjonalt kjent gåteeventyr, som har fått typenummer AT 922 i Aarne-Thompsons katalog, The Types of the Folktale.
Postulat om arketypen
[rediger | rediger kilde]Walter Anderson, som er den som mest grundig har befatter seg med eventyrtypen, mener den oppsto i det 7. århundret, enten blant israelere i Palestina, eller eventuelt hos jøder som var flyktet til Egypt. Herfra mener han, gjennom den historisk-historisk geografiske metode, at gåteeventyret har spredd seg (som ringer i vann) til nær sagt alle hjørner av verden.
Metoden er senere trukket i tvil, og det er knapt noen i de folkloristiske forskningsmiljøene som lenger fester tillit til slike mekanisk konstruerte diffusjonsteorier.[1]
Det er uansett registrert nær 640 varianter av typen – fra De britiske øyer til Sibir, og fra de nordiske land til Midtøsten. Eventyret har selvfølgelig også fulgt med i emigrasjonen til USA, men var ikke tidligere kjent blant urinnvånerne, indianerne.
Både eventyr og folkevise
[rediger | rediger kilde]I England er gåteeventyret best kjent under tittelen Ride with the Sun. Professor F.J. Child har innholdet i fortellingen gjengitt i folkevisen The Ballad of King John and the Abbot of Canterbury, (Child #45).
I Norge er det samlet 17 varianter av eventyret, fra Hardanger i Hordaland til Eidsberg i Østfold, og fra Vest-Agder og Bygland i Aust-Agder til Velfjord i Nordland. Slike gåteviser er også kjent i Norge, for eksempel i M.B. Landstads Norske Folkeviser (1852), hvor en finner sangen «Pá grönaliðheiði» på side 369. Vi har likevel ingen som står eventyret så nært som den britiske balladen. Derimot har en Færøyballade, Gátu ríma (TSB E 34), med emne fra norrøn mytologi, en tonsatt eventyrsaga, hvor Gesstur beklager seg til en gammel mann, som skal vise seg å være Odin, at kong Heidrek har utfordret ham til å gjette gåter. Gestur er redd for å tape kampen, og samtidig sette livet til. Den gamle tilbyr seg å være stedfortreder. Odin utmaner kong Heidrik og dermed tar kongshallen fyr. Odin skaper seg om til en fugl og unnslipper fra flammene.
Eventyrmotivene
[rediger | rediger kilde]Historien har blitt tillagt en rekke historiske despoter, som Alfonso the Wise of Spain, Matthias of Hungary, Charles the Fifth of Hapsburg, og, i en variant fra Tyrkia, mongollederen Tamerlane, i verbal kamp med den tyrkiske nasjonalhelten Nasrudin-Hodja.
I eventyret er det vanligvis en fremmed som har iført seg biskopsdrakt eller prestekjole, uten at prelaten utviser verken å skjøtte sine embetsplikter eller røper noen som helst teologiske kunnskaper. Menigheten leverer derfor inn en klage til monarken (kongen).
Det blir bestemt at vedkommende skal møte i kongsgården for å besvare noen spørsmål. Ofte får spørsmålene form av umulige gåter eller adynata. Prelaten tør ikke selv møte, men sender en annen (klokkeren) i sitt sted. Alle gåtene blir gjettet korrekt, eller lagt frem på en slik måte at svarene ikke kan trekkes i tvil.
Det hele rundes gjerne av på humoristisk vis med en halsløsningsgåte om hva det er kongen tenker på i øyeblikket.[2] Klokkeren svarer at kongen trolig tenker at det er presten som står foran ham, men tanken var feil, fordi det var klokkeren. Dermed får klokkeren i oppdrag å reise hjem og overta prestekjolen og kragen og bli bygdas nye prest.
Gåtene som blir stilt
[rediger | rediger kilde]Gåtenes antall kan variere fra tre til ni, og består av spørsmål om hva monarken er verdt, antallet stjerner på himmelen, avstanden mellom himmel og jord, etc..
Peter Christen Asbjørnsen gjør i eneutgaven av Norske Folke-Eventyr (1871), hvor eventyret «Præsten og Klokkeren» er gjengitt som nr. 86, rede for at to varianter, samlet av Jørgen Moe «formentlig fra Valders 1845», er lagt til grunn for gjenfortellingen. Moe fikk høre den ene varianten på gården Storruste i Hedalen i Sør-Aurdal, 22. juli 1845, og den andre, Den vise Bisp fra Nannestad, fra en informant i Ådal under samme reise.
«for en Gap kan spørge mer, end ti Vise kan svare»
[rediger | rediger kilde]Etter tumultene med kongen på veien, kledde den hovmodige presten opp klokkeren sin med kappe og krave og sendte ham avsted til kongsgården. Slik gikk det til under dialogen i kongsgården:
«Nu er du der?» sagde Kongen.
Ja, han var da det, det var sikkert nok.
«Sig mig nu først,» sagde Kongen, «hvor langt er der fra Øster til Vester?»
«Det er en Dagsreise, det,» sagde Klokkeren.
«Hvorledes det?» sagde Kongen.
«Joho, Solen gaar op i Øster og ned i Vester, og den gjør det snildt paa en Dag,» sagde Klokkeren.
«Ja ja,» sagde Kongen. «Men sig mig nu,» sagde han, «hvad mener de vel, jeg er værd, slig som du seer mig her?»
«Aa, Kristus blev taxeret for tredive Sølvpenge, saa jeg tør vel ikke sætte dig høiere end ni og tyve,» sagde Klokkeren.
«Naa, naa!» sagde Kongen. «Siden du er saa klog paa alle Slag, saa sig mig, hvad det er jeg tænker nu?»
«Aa, du tænker vel, det er Præsten, som staar for dig, men Skam faa mig, tænker du ikke feil, for det er Klokkeren,» sagde han.
«Naa, saa reis – hjem med dig, og vær du Præst og lad ham blive Klokker,» sagde Kongen, og saa blev det.
Peter Christen Asbjørnsen: Norske Folke-Eventyr. Ny Samling. Chra. 1871, s. 127.
Innspilling
[rediger | rediger kilde]- Henrik Klausen. Innspilt i Kristiania i desember 1904. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 81119 og Zonophone X-71001.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ En oversikt over den finske skoles komparative tradisjonsvitenskap, og dens kritikere, er gitt av den fiske folkloristen Ulrika Wolf-Knuts i den digitalt publiserte artikkelen «On the history of comparison in folklore studies». Den historisk-geografiske skole.
- ^ Si meg dette og si meg hint. Arkivert 27. august 2008 hos Wayback Machine.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Peter Christen Asbjørnsen: Norske Folke-Eventyr. Ny Samling. (Med Bidrag fra Jørgen Moes Reiser og Optegnelser.) I Kommission hos Jacob Dybwad. Christiania 1871.
- Ørnulf Hodne: The Types of the Norwegian Folktale. Instituttet for sammenlignende kulturforskning Serie B: Skrifter. Universitetsforlaget. Oslo 1984 s. 108-111. ISBN 82-00-06849-8.
- Antti Aarne & Stith Thompson: The Types of the Folktale. A Classification and Bibliography. FF Communications N:o 184. Helsinki 1961, s. 164-167.